Jakten på Ali Namdar: Hvordan en mann ble Norges mål i en internasjonal voldsbølge

Sommeren 2026 smalt det. Kripos sendte ut en pressemelding som pekte rett på én mann: den svenske statsborgeren Ali Namdar. Han ble ikke bare siktet for å ha bestilt bombeangrep og skytinger som rystet Norge, men også etterlyst over hele kloden. Det utløste en kompleks internasjonal jakt, bygget på europeiske arrestordrer og Interpols globale nettverk.

Ali Namdar er siktet av norsk politi for å ha bestilt og organisert en rekke alvorlige voldshendelser i Norge. Enkelt sagt: Kripos mener han er en bakmann. Derfor er han nå etterlyst internasjonalt via både Interpol og Europol, noe som gjør ham til et høyt prioritert mål for pågripelse og utlevering til Norge.

Internasjonal etterlysning (Red Notice) – En global varsling utstedt av Interpol på anmodning fra et medlemsland. Den informerer politimyndigheter verden over om at en person er ettersøkt for straffeforfølgelse eller soning. Det er en anmodning om å lokalisere og midlertidig arrestere personen i påvente av utlevering eller en lignende juridisk handling.

Hvem er Ali Namdar, og hva er han siktet for i Norge?

Ifølge norsk politi er Ali Namdar, en svensk statsborger, en sentral skikkelse i det kriminelle Foxtrot-nettverket. I en pressemelding 4. juni 2026 bekreftet Kripos at han er formelt siktet for flere «voldsoppdrag» på norsk jord. Siktelsene kom ikke ut av det blå; de er resultatet av en lang og omfattende etterforskning av grenseoverskridende organisert kriminalitet.

De konkrete anklagene mot ham er alvorlige:

• Han skal ha bestilt et granatangrep i Pilestredet i Oslo.
• Involvering i en skyteepisode i Sarpsborg.
• Han knyttes til en skyteepisode på Høybråten i Oslo.
• Forsøk på å inngå forbund om drap eller grov kroppsskade ved hjelp av krypterte kommunikasjonsplattformer.

Saken tegner et bilde av et voksende problem: «transnational organized crime», der kriminelle nettverk opererer sømløst over landegrensene. Kripos hevder også at Namdar skal ha rekruttert norske mindreårige – helt ned i 12-årsalderen – for å utføre voldshandlinger. Dette elementet alene gjør saken spesielt alvorlig.

Hva betyr det at han er «etterlyst via Interpol»?

At Ali Namdar er «etterlyst via Interpol» betyr at norsk politi har bedt om internasjonal hjelp til å finne og fange ham. Det er dette som gjør en nasjonal siktelse om til en global jakt. For Namdar betyr det at nesten ingen landegrenser lenger er trygge.

Prosessen fungerer i praksis slik:

1. Norsk begjæring: Kripos, som er Norges nasjonale sentral for Interpol, sender en anmodning om en internasjonal etterlysning. Denne kalles en etterlysning via Interpol Rød Merknad.
2. Global distribusjon: Interpols generalsekretariat i Lyon, Frankrike, sjekker at anmodningen er i tråd med reglene. Hvis den godkjennes, blir etterlysningen sendt ut til alle 196 medlemsland.
3. Innleggelse i databaser: Namdars navn og data legges inn i sentrale systemer, som Interpols egen database og SIS (Schengen Information System). Dette sikrer at han blir flagget ved grensekontroller, rutinemessige politisjekker eller andre offisielle kontroller i hele Schengen-området og mange andre steder.

I tillegg er Namdar plassert på Europols «Most Wanted»-liste. Det er et sterkt signal om at han er et høyt prioritert ml innad i EU. Målet med det hele er å få ham pågrepet og utlevert til Norge, slik at han kan stilles for retten. For å forstå disse mekanismene bedre, er det nyttig å vite hvordan Interpol egentlig fungerer i praksis.

Hvordan fungerer arrestordre og utlevering i Europa?

Når en person som Namdar blir lokalisert og pågrepet i et annet europeisk land, starter et effektivt juridisk maskineri. Hovedverktøyene er den nordiske og den europeiske arrestordren, som er laget for å kutte byråkrati og fremskynde overlevering mellom landene.

Den norske Arrestordreloven er den som gjør disse internasjonale forpliktelsene til en del av norsk lov. En utlevering basert på en europeisk arrestordre følger strenge tidsfrister, slik de er definert i Rådsrammebeslutning 2002/584/JHA.

**I klartekst:** Den europeiske arrestordren sikrer en mye raskere prosess enn tradisjonell utlevering. En avgjørelse skal normalt fattes innen 60 dager – noe som viser hvor alvorlig EU-landene tar slike saker. Går det mer enn 60 dager, må landet som holder personen forklare forsinkelsen.

Selv om prosessen er rask, må den respektere grunnleggende menneskerettigheter. Den europeiske menneskerettskonvensjonen (EMK) setter klare grenser. Særlig relevant er retten til en rettferdig rettergang (EMK art. 6) og forbudet mot umenneskelig behandling (EMK art. 3). Dommer fra Den europeiske menneskerettsdomstolen (EMD), som i den kjente saken Soering v. the United Kingdom, har slått fast at ingen kan utleveres hvis det er en reell risiko for at disse rettighetene blir brutt i mottakerlandet.

Hva er en utleveringsbegjæring?

Tenk på utleveringsbegjæringen som det formelle, juridiske kravet. Det er en anmodning fra ett land (Norge) til et annet om å få overlevert en person som er siktet eller dømt. Begjæringen sendes typisk fra Justis- og beredskapsdepartementet og må følge strenge krav i internasjonale avtaler, som FNs konvensjon mot grenseoverskridende organisert kriminalitet. Den inneholder dokumentasjon på siktelsen, bevis og relevante lovbestemmelser, og danner selve ryggraden i hele utleveringsprosessen.

Hvilke hindringer kan oppstå ved en utlevering?

En europeisk arrestordre er kraftfull, men utlevering er aldri ren automatikk. En ettersøkt person har rett til å kjempe imot, og flere juridiske hindringer kan dukke opp.

• Menneskerettslige barrierer: Det sterkeste forsvaret er å argumentere for at utleveringen vil krenke menneskerettighetene. Med henvisning til praksis fra EMD, for eksempel i sakene Soering v. UK og Mamatkulov and Askarov v. Turkey, kan en domstol nekte utlevering. Det skjer hvis det er en reell fare for tortur (EMK art. 3) eller en grovt urettferdig rettergang (EMK art. 6) i landet som ber om personen.
• Prinsippet om dobbelt straffbarhet: Utenfor EU-arrestordren kreves det vanligvis at handlingen er ulovlig i begge land. For en liste på 32 alvorlige lovbrudd – som drap og deltakelse i en kriminell organisasjon – er dette kravet imidlertid fjernet under den europeiske arrestordren, nettopp for å effektivisere prosessen.
• Statsborgerskap: Før i tiden var det vanlig at land nektet å utlevere sine egne borgere. Dette prinsippet har i stor grad blitt utvannet innenfor EU/Schengen-området. Arrestordresystemet bygger på gjensidig tillit mellom rettssystemene, så å nekte utlevering av egne borgere er ikke lenger en selvfølge.

This article is published by an independent law firm for informational purposes only and does not represent or claim affiliation with any government body, international organization, or official authority.